Engang for lenge siden, i en tid der eventyr fortsatt fant sted, bodde det en liten jente ved navn Cornelia. Cornelia var en modig og nysgjerrig jente, og hun drømte alltid om store eventyr og å reise til stjernene i det fjerne. Hun elsket å lese bøker om verdensrommet og fantaserte om å bli astronaut en dag. En dag bestemte Cornelia seg for å forfølge drømmene sine og dra på sin første misjon til månen. Hun satte seg i et stort romskip og ble skutt opp i den mørke natten. Etter mange timer i rommet landet Cornelia forsiktig på månens overflate. Hun hoppet av romskipet og kunne knapt tro sine egne øyne. Månen var dekket av vakker, lysende støv som glitret som en million stjerner.

Etter å ha utforsket månen og samlet stjernestøvet, vendte Cornelia tilbake til Jorden. Nyheten om hennes modige reise spredte seg som ild i tørt gress, og hun ble en inspirasjon for mange unge jenter og gutter over hele verden. Cornelia var stolt av seg selv, men hun visste at hun ikke var ferdig med eventyrene ennå. Under en av hennes senere romreiser, mens hun svevde langt ut i det ukjente rommet, oppdaget hun plutselig noe hun aldri hadde sett før. En mystisk planet dukket opp foran henne, med gnistrende krystaller som reflekterte lyset i alle regnbuens farger. Det var som om hele planeten var dekket av magi.

Cornelia visste at hun måtte utforske denne ukjente planeten nærmere, så hun landet forsiktig på overflaten. Hennes føtter berørte det myke, glitrende gresset, som om det var laget av stjernestøv. Hun var omringet av mystiske skoger, der hvert tre så ut som det kunne si noe til henne hvis hun bare lyttet godt nok. Cornelia vandret forsiktig og nysgjerrig gjennom delekammerene, og snart oppdaget hun at planeten, som hun kalte 'Lysandra', hadde sine egne hemmeligheter å avsløre. Lysandra var ikke bare en vanlig planet - den var levende. Cornelia ble glad av å høre de forsiktige melodiene som gresset sang, og hun lo når blomstene snakket til henne med sine duftende stemmer.

Men blant all skjønnheten kunne Cornelia også føle en tristhet og et savn. Hun spurte de magiske trærne hva som plaget dem, og de hvisket stille at de savnet noe de aldri hadde sett - melodien av latter og fellesskap fra mennesker. Cornelia visste at hun kunne hjelpe dem med å finne det de søkte etter. Så Cornelia returnerte til Jorden og fortalte alle om Lysandra og dens fantastiske skjønnhet. Hun utfordret unge jenter og gutter over hele verden til å være modige og sette seg ut på deres egne eventyr. Sammen kunne de oppdage nye steder og gjøre verden til et bedre sted.

Etter hvert begynte barn å forlate dataskjermene sine og utforske naturen og verden rundt seg. De lo og lekte sammen, og skapte en ny melodi av latter og fellesskap. Deres stemmer fylte Lysandras skoger og gjorde dem levende igjen. Og så, mens Cornelia så på fra Lysandra, smilte hun og visste at hun hadde oppfylt sin skjebne. Hun hadde ikke bare utforsket fjernheten i verdensrommet, men også hjertene til mennesker over hele verden. Og slik ble Cornelia, den modige astronauten, til en evig inspirasjon for alle unge jenter og gutter som drømmer om å oppdage og forandre verden.